Diskontinuerlig fossilregister tilbakeviser darwinistisk gradualisme
Av Günter Bechly, oversatt herfra.

Bilde 1. Trilobitfunn tidfestet til Cambrium

Merknad: Denne artikkelen er et utdrag fra et kapittel i den nylig utgitte boken The Comprehensive Guide to Science and Faith: Exploring the Ultimate Questions About Life and the Cosmos. Lenke.

Hver teori gir visse spådommer. Kjerneprediksjonen i Darwins evolusjonsteori er gradualisme, som betyr at alle overgangsendringene i livets historie ikke skal ha skjedd som plutselige store endringer, men som en kontinuerlig akkumulering av små endringer over store tidsperioder. Den enkle grunnen er at Darwin ønsket en naturalistisk forklaring og var fullstendig klar over at plutselige store forandringer av organismer ville kreve mirakuløse hendelser. Derfor nevnte han ikke færre enn seks ganger i sin magnum opus 'On the Origin of Species' den latinske frasen 'Natura non facit saltus', som betyr at naturen ikke gjør hopp.

Hvis gradualisme er feil

Denne påstanden fremsettes fortsatt av darwinister i dag. Darwinismens mest kjente moderne popularisator, den beryktede ateisten Richard Dawkins, skrev i sin bestselgerbok The Greatest Show on Earth fra 2009 følgende bemerkelsesverdige uttalelse: "Evolusjon er ikke bare en gradvis prosess som et faktum; den må være gradvis hvis den skal gjøre noe forklarende arbeid." Dette viser at gradualisme ikke bare er ett valgfritt element i darwinismen, men at det er veldig viktig for dens suksess som en naturalistisk forklaring på livets kompleksitet og mangfold. Hvis gradualisme er feil, så blir darwinismen tilbakevist.

Faktisk er fossilregisteret svært diskontinuerlig og motsier sterkt Darwins spådom om gradualisme. Til og med Darwin selv var ganske klar over dette problemet for sin teori og prøvde derfor å bortforklare det som en effekt av undersampling fra et svært ufullstendig fossilregister. Den berømte virveldyr-paleontologen Philip Gingerich bemerket en gang irritert at "bevishull er hull i bevis og ikke bevis på hull."

Gåturer på stranden
Imidlertid er slike appeller til ufullstendigheten av fossilregisteret ikke lenger holdbare. Intelligent designteoretiker og vitenskapsfilosof Paul Nelson forklarte nøye hvorfor: Tenk deg at du har en ny hobby, strandkjemming. Hver dag går du langs kysten og samler det tidevannet skyller inn. I begynnelsen blir du overrasket hver dag av nye funn — skjell av nye typer snegler og blåskjell, sjøstjerner, sandete mynter og drivved osv. Men etter en stund finner du stort sett de samme tingene om og om igjen, og du må være heldig for å finne noe nytt du ikke har sett før (som en strandet hval eller en melding i en flaske). Når du har nådd dette punktet, med mest repetisjon, så vet du at du har samplet nok til å være sikker på at du ikke har gått glipp av mye som er å finne der ute.

Den samme tilnærmingen brukes av paleontologer for en statistisk test av fullstendigheten av fossilregisteret; det kalles samlerkurven. I de fleste grupper av fossiler har vi nådd dette punktet med påviselig metning, hvor vi kan være ganske sikre på at de distinkte diskontinuitetene vi finner er data som skal forklares og ikke bare (mangel av) funn. Det er en annen grunn til at vi vet dette: Hvis hullene og diskontinuitetene i fossilregistreringen bare var gjenstander, skulle de mer og mer oppløses med vår sterkt økende kunnskap om fossilregistreringen. Men det motsatte er tilfellet. Jo mer vi vet, jo mer akutte har disse problemene blitt. "Darwins tvil" ble ikke mindre over tid, men større, og hvis han fortsatt var i live, ville han sannsynligvis være enig i at bevisene rett og slett ikke stemmer, siden han var mye mer forsiktig enn mange av sine moderne tilhengere.

En passende tidsskala
Selvfølgelig må vi vurdere den passende tidsskalaen i jordens historie for å anslå om en hendelse i livets historie er brå eller ikke. I menneskets historie ville vi ikke betraktet en hendelse som varer i mange år (for eksempel tiår eller et århundre) for å være brå. Men i biologiske eller geologiske termer er utseendet til en ny gruppe organismer med en ny kroppsplan innen for eksempel et tidsvindu på 5-10 millioner år, veldig brå. Hvorfor er det slik? Fordi den gjennomsnittlige levetiden til et virvelløst dyr eller virveldyr (ikke en individuell organisme) varierer mellom 2,5-10 millioner år. Dette betyr at en overgang som krevde 5-10 millioner år skjedde innenfor levetiden til en enkelt art! Dette er altfor kort til at darwinistisk evolusjon kan forklare de nødvendige endringene.